Mandag denne uken begynte Nille innredningen i det nye kontoret sitt i Filmens Hus i Dronningensgate i Oslo. Helt frem til kortfilmfestivalen er over i juni, har hun et engasjement som festivalkoordinator og er med det den første fra Grimstad som sitter i administrasjonen.
– Jeg føler det er et sterkt ønske om integrering i byen, både med det lokale næringslivet og grimstadpublikummet, sier Nille som dermed er et viktig bindeledd.

Produksjon
Festivalkoordinatoren er ikke helt ukjent med festivaler fra før heller. I fjor var hun internasjonal jurysekretær under Kortfilmfestivalen, og hun har tidligere vært med å arrangere Skral festival i tre år, fra 2006-2008, som både ansvarlig for alle frivillige, og seksjonsleder for dekor og trivsel.
– Er det noe med Nille og festivaler som hører sammen?
– Nille og produksjon henger sammen. Jeg kommer fra et teaterhjem, og jeg har jo alltid sett og vært mye med på teater- og andre produksjoner, så jeg føler ikke at det er en så veldig stor overraskelse, sier hun og legger til at det derfor nødvendigvis ikke trenge å være festivalproduksjon.

Bransjefestival
Først nærmere festivalen flytter administrasjonen til Grimstad.
– Hvorfor sitter dere i Oslo nå?
– Det er det mange som lurer på. Kortfilmfestivalen er en bransjefestival og i Filmens Hus har veldig store deler av filmnorge kontorer, så derfor er det veldig naturlig ettersom vi primært er en bransjefestival og ikke en publikumsfestival. I tillegg fungerer det som er i Grimstad godt, føler jeg, sier Nille, men hun tror nok det blir noen turer sørover i løpet av våren.
Festivalkoordinatoren minner også om søknadsfristen for norske kortfilmer som er 15. mars.
– Og jeg håper det er noen grimstadmennesker blant dem, sier hun og oppfordrer ellers alle i Grimstad til å komme og se kortfilm fra 16. til 21. juni.

«Dikternes by»
Nille har også tanker om hvordan det er mulig å se Kortfilmfestivalen i sammenheng med Grimstads byprofil, Dikternes by.
– Det veldig interessant å trekke paralleller. Hvem er dikterne i 2010 når man har så mange nye formater å jobbe i enn det trykte? spør hun og fortsetter:
– I tiden vi lever i, kan jo de store dikterne like gjerne være regissører som dramatikere, og Kortfilmfestivalen har jo nettopp vist seg som en debutarena for norske filmskapere. Det dreier seg om fornyelse og oppdatering av begreper, og «dikterne» som dagens Grimstad kan identifisere seg med, er vel kanskje heller en dyktig blogger, filmskaper eller musiker snarere enn forfattere av Ibsen og Hamsuns kaliber, sier hun og synes derfor at muligheten til å lage en stor byfest bør gripes, når man lar byen være en arena for mennesker som tørr å være dristige og nyskapende.

«The Creative City»
Nille vet hva hun snakker om. I fjor vår skrev hun nemlig bacheloroppgave om temaet kultur som strategisk verktøy i byutvikling da hun var student ved programmet Kultur og Ledelse ved Handelshøyskolen BI.
– Har du noen råd og tips å komme med til byens politikere og andre som er interessert i byutvikling?
– De bør lese «The Creative City, A strategic tool for urban innovators» av Charles Landry. Det er en veldig bra bok, så den kan jeg anbefale at de leser. Også er det noe med at nøkkelen for en by, er å legge til rette for at kreativiteten kan blomstre. Kunstnere og kulturarbeidere er kanskje spesialister på kreativitet og er derfor et forbilde for innovative entreprenører. De tør hele tiden å jobbe på kanten av kompetansen sin og ikke midten av den. Det er ikke det at ting ikke fungerer i Grimstad, men man hviler litt på det som var, istedenfor å fornye, sier hun, men legger til:
– Jeg kommer ikke med kritikk til ting som skjer, men det hadde vært gøy å pushe det enda lengre og utfordre det mer. Alt som skjer, er jo bra og det er mange gode initiativer i mange varianter egentlig, mener hun og nevner blant annet initiativene rundt byprofilen som Ibsen- og Hamsundagene, Ibsen- og Hamsun for ungdom og revyene på Apotekergården.
– Folk har jo turt å bruke denne profilen aktivt, og det er kult, sier hun, men legge til at hun ser et enda større potensial i den som kanskje å la dikterne få større plass og Ibsen og Hamsun litt mindre?

Les mer om saken i Adressas lørdagsutgave.