Etter at grimstadjenta Maria Otherholt Peersen hadde jobbet i Norge i et halvt år, bestemte hun seg for å prøve seg som volontør.
– Jeg hørte om volontøropplegget gjennom en venninne som skulle til Ecuador for å jobbe. Jeg syns det hørtes spennende ut, og valgte å gjøre det samme. Misjonsalliansen, som har dette opplegget valgte ut sted til meg, og da det var ledige plasser i Bolivia, ble det nettopp det. I dag er jeg veldig glad for det, sier Maria.
I et halvt år jobbet hun som lærer i landet før hun tilbragte sommerferien i Norge. Så bestemte hun seg for at hun ville tilbake.
De tre siste månedene har hun derfor bodd sammen med 24 andre norske volontører, og opplevd enormt mye.

Vanskelig språk
Hovedspråket i Bolivia er spansk, noe som har vært en stor utfordring. Maria tok et spanskkurs på 60 timer når hun kom ned til landet, men det har likevel vært svært vanskelig.
– Spansk er vanskelig, og i starten var det veldig frustrerende å ikke skjønne hva folk sa. Ting har gått seg til, og jeg lærer nye ord hver dag, jeg dummer meg ut ved å si gale ord, men mest av alt koser jeg meg med å prate med folk, sier hun.
Skolen hun har jobbet på heter Noruega og ligger 4000 meter over havet. Her underviser hun i engelsk, og det er særlig uttalen hun må ta tak i, da barna sliter veldig med det. I alt har hun 12 ulike klasser hver uke.

Sterkt inntrykk
Forutenom jobben på skolen, har Maria jobbet en dag i uken på et barnehjem hvor det i alt bor 110 barn. Barna har som oftest foreldre, men de har enten ikke mulighet til å ta vare på barna, eller så vil de ikke.
Barna bor ca. 15 stk. sammen i små hus som blir kalt for «casita». De har stoler og bord, en tv som de sitter foran hele dagen, og de har ca. en bamse hver.
– Sammen med barna bor det en mamita som jobber 24 timers skift. Jeg må si at jeg ofte beundrer disse damene. I tillegg til å ha ansvaret for barna, skal de vaske klær, ta oppvask, lage mat, leke med barna osv. De står på, forteller Maria.
Men tross i at mamitaene er dyktige er det ikke alt som er så bra på barnehjemmet. Barna trenger mye kjærlighet, noe de ikke får av Mamitaene. De har nemlig ikke «tid» til slikt.
– Med en gang vi kommer inn døra løper de derfor bort til oss for å klemme, kose med håret ditt, for å prate, for å sitte på fanget ditt, eller rett og slett for å bare ha litt kontakt. Det er tydelig at de mangler kjærlighet.

Anbefaling
Maria har nå kommet hjem til Norge, men hun sitter igjen med utrolig mange minner. Oppholdet i Bolivia har definitivt gjort inntrykk på den unge jenta.
– Jeg har blitt mye mer takknemlig for alt jeg har. Jeg har blitt mer oppmerksom på hvor heldige vi er i Norge, og dette tror jeg kanskje ikke man skjønner før man kommer så tett på en fattig kultur som det jeg har gjort. Jeg kan virkelig anbefale et slikt opphold til folk, om den sjansen byr seg.

Mer om saken i torsdagens utgave av Grimstad Adressetidende.