| » Har solgt 9 000 billetter |
| » Flere artister til brygga |
| » Grimstadgutter på Canal Street |
| » Intimt i Fjæreheia |
| » Nyt soulfunk på brygga |
Bestefar er altså Terje Anton Fillingtveit, født Birkedal.
Når bestefar kom inn gjennom døra på Grøm, ja, da ble det en slags helgefred. Han kom som regel uventa. For bestefar var det en naturlig ting at dørene alltid sto åpne for han.
Det er ikke vanskelig å huske sin egen bestefar, som har betydd så mye for meg i livet. Men hans lune og gode væremåte er vanskelig å beskrive med ord.
Som regel hadde han noen gamle papirer i veska, og min far tok seg alltid fri fra arbeidet for å studere disse sammen med sin far. Til og med min mor, som jeg husker som et arbeidsjern, lot arbeidet ligge, og fant fram det som skulle til for å lage livretten til bestefar, nemlig grøt. Nå visste vi at det ikke var hvilken som helst grøt. Nei, det måtte være «viddemelsgrøt», og helst så stiv og hard at tre mann kunne stå på den, som han sa.
Fortellerglede
Bestefar hadde sin stol å sitte i. Den er så grei å sove middag i, sa han bestandig. Sove middag, ja, det gjorde han rett som det var, for slik jeg husker han, var det bare å legge hodet litt tilbake, så kom den velkjente buringa.
Bestefar kom bestandig gående til gårds, syv kilometer fra Grefstad. Vei var ingenting for han, sa han. Enda han hadde passert 80 år for lengst, så gikk han. Han hadde god tid nå, sa han bestandig. Og lot bussen kjøre, enda den gikk hver halvtime.
«Hvordan er det med Tulla i dag?» Det var hans vanlige tiltaleform til meg. Og så var det bare for han å gjøre fanget klart, og med sin enorme fortellerglede var det de beste timer i mitt liv som sto for tur.
Edelt arbeidsmenneske
Men først var det liksom et ritual som måtte gjennomgås: «Må se hendene dine. Er de fine og svarte?»
For hvis jeg var svart under neglene, så sa bestefar: «Nå har du vært flink og grassa mange rader. Her har du litt kandissukker.» Men var hendene nyvaska, så fikk jeg beskjeden: «Se og gjør et arbeid du som de andre. For det skal du huske på når du blir stor: Hilser du på en med store, skrukkete, svarte never, så har de med et edelt arbeidsmenneske å gjøre. Og han vil aldri lure deg.»
Jeg fimpet på foten
Så var formaningene ferdig, og vi kunne «Trø fimpen». Den er slik:
«Trø fimpen, trø fimpen mens du er ung. Når du blir gammel, så blir du for tung.»
Jeg satt på foten hans og fimpet, og han holdt hendene mine. Og på siste ordet ble jeg hevet høyt opp i luften.
Det var en riktig bestefar å ha!
Men det tok visst på, for det var ikke lenge før bestefar bura som en bamse i hi.
Så når han våkna var det tid for kaffe og søsterkake, og noe av kaka ble bløyta i kaffekoppen, og herlig nytt. Resten av kaffen tok han og helte i skåla, og så var det bare å slurpe den inn.
Dyra kunne snakke
Men så var han klar for historiene:
«Har du hørt åffer sauen ikke kan snakke? Det er fordi han mangler et bein i kjeven.»
Før i gamle dager trodde de alle dyr kunne snakke, og på julekvelden kunne de snakke menneskespråk. Da var det bare sauen som ikke ville si noe. Men så fant de ut at den mangla et bein rett ved kjevebeinet, så det var umulig for den å si noe. Tenk, dette fant de ut for mange tusen år siden.
Før de liksom fant opp doktoren, så gjorde de seg svært nytte av dyrene. De trodde da at kalvekjøtt kunne helbrede, eller som vi sier, gjøre godt for mange ting:
Jeg fikk vite at spiste du rått kalvekjøtt, så ville du aldri bli mørkredd. Jeg fikk også vite at dyreblod var godt å drikke for vond rygg. Og smører du deg på beina med geitefett, så blir du ikke forkjøla.
Det var rektig så jeg frøys på ryggen av disse medisinråd, som han kalte det.
«Men nå skal jeg gi noen kjempegode råd for å aldri bli forkjøla. Det er selvfølgelig å ha skjerf rundt halsen og ullsokker på beina.»
Eliksir
Men bestefar hadde noe som var mye bedre!
«Du vet de flaskene som står i kjellerhalsen, som jeg fornyer hvert år! De lager jeg bukkebladte på, og det er en ekte eliksir som er av rene medisinplanter», sa han.
Jeg kjente jeg grøsset, for det
Fortsettes på side 41
var ikke lenge siden jeg hadde fått ei stor spiseskje.
Bukkebladene vokser ved flere vann i området ved Fillingtveit, og jeg er hver vår der oppe og plukker de første skuddene. Jeg tar sånn ca. to store poser, og så koker jeg det hele i ei svær gryte med tre liter vann i tre timer. Jeg lar det kjølne i tre timer, og så har jeg det på flasker. Slik fordeler jeg helsegodene til hele familien så de skal holde seg friske.
«Jeg synes kanskje jeg brygger på noe, skal vi ta oss en dram av eliksiren, Tulla?»
Bestefar ble alltid god med en gang, sjøl om det virket mest som sovemedisin.
Les mer i Adressas førjulsavis utgitt 27. november
Av Anne Marie Aarak
